Norge har anerkjent Palestina. Men hva betyr det egentlig å anerkjenne en nasjon?

Med mindre man gir en “delvis anerkjennelse” så betyr det at man anerkjenner et lands suverenitet _og_ politiske ledelse.

Hamas er primært et politisk parti, selv om den militære fløyen er mer kjent i dag, selv om, dersom rett skal være rett, så heter de “Al-Qassam Brigaden” og ikke Hamas.

Hamas ble demokratisk valgt for sin region. Men akkurat som i Ukraina så har regionen vært utsatt for angrep og nye valg har blitt utsatt. Dette er ikke noe mer kritikkverdig for en arabisk nasjon enn for en (ikke-ortodoks) kristen nasjon.

Allerede her begynner vi å se konturene av at vi ledes av noe annet enn rasjonalitet og rettferdighet. Vi ledes av noen form for fordommer i forskjellsbehandlingen.

Det er viktig å få stadfestet at Hamas ikke står på FN sin terrorliste, og ikke Hisbollah heller. Norge følger også FN sin terrorliste for hva vi anser som terrorister. Verken Hamas eller Hesbollah skal kunne omtales som terrorister i Norge. Dette er bare et enkelt faktum.

Når media, politikere og folk omtaler de militære fløyene av Hamas og Hesbollah som “terrorister” i stedet for som ‘soldater fra Libanon og Palestina’, så begår man det filosofien kaller en ‘epistemisk urettferdighet’. Man misbruker ord til å implisere en status hos andre, som tar fra dem rettigheter. Man fjerner muligheten i språket for at gruppen kan forsvare sin sak ved å transformere ordene på en vektet måte.

Hadde Hamas blitt oppfattet som en regjering med en separat militær fløy som forsvarte det anerkjente landet sitt, slik alle nasjoner gjør, så ville vi vært forpliktet til å gi dem våpen. I alle fall etter de siste ro årenes presedens.

Men… dette er jo hvordan vi offisielt ser Palestina etter anerkjennelsen…! Likevel gir vi ikke våpen. Er det fordi ordet ‘terrorist’ er for skummelt å stå opp mot? Enhver som tar ordene ‘hamas’ eller ‘hesbollah’ i sin munn kan bli anklaget for å stå med terrorister.

Epistemisk dømt til den største skam i dagens samfunn: Å stå med terrorister.

Men vi har en realitet, utenfor dette språklige misbruket. Nemlig at Palestina er en anerkjent stat, med en demokratisk valgt politisk ledelse som også har et militær. Det de gjør er militære operasjoner. Og vi har akkurat samme ansvar for å gi våpen til Palestina som vi har til Ukraina, dersom det å bli angrepet og okkupert gir slike rettigheter.

Hva er det som hindrer oss?

Det er få andre utveier enn å se at forskjellsbehandlingen er at Israel og Ukraina oppfattes som ‘liberale demokratier’ med kristne verdier (på tross av at samme person har sittet ved makten i Israel omtrent like lenge som i Russland, og at Ukraina ikke avholdt valg) – mens Palestina… er arabere.

Arabere har langt skjegg og er skumle terrorister. Dette har vi lært av TV og media. Dette er følelsene vi knytter til ordene. Og følelsene trumfer den rasjonelle virkeligheten.

For virkeligheten er at Israel har flere FN-resolusjoner mot seg alene enn alle andre land i verden har fått til sammen, men uten å bli designert som en terrorist-stat. Og de får våpen, også fra norske selskaper. Dette på tross av at ICJ anser det som sannsynlig at de brukes til folkemord.

Hvordan kan man forsvare en slik forferdelig forskjellsbehandling? Det er få andre utveier enn å anerkjenne sitt eget samfunns strukturell rasisme.

Vi klarer ikke å følge våre egne regler og hva som faktisk er nedskrevet på terror-lister, eller overholde hva det betyr å anerkjenne en stat, på grunn av fordommer som veier tyngre.

På folkemunne og i media er Hamas og Hesbollah terrorister – uavhengig av hva juridiske virkeligheten er. Og det former hvordan vi reagerer og handler. Eventuelt unnlater å handle.

Denne strukturelle rasismen må vi ta tak i, før vi vil klare å reagere på verdens mest dokumenterte folkemord.